Dokumentavgift – din flyttegave til fellesskapet

Dokumentavgiften fremstår for BoligMentoren som en ren flytteskatt. I 2017 ga denne avgiften, delvis betalt av folk med allerede store lån, nærmere ni milliarder kroner inn i statskassen. Summen forsvarer ikke en opprettholdelse. Staten må tjene sine penger på en mer rettferdig måte, og uten å undergrave den norske boligmodellen.

Tekst: Vidar Heimset – post@boligmentoren.no

Så sent som i 2014 foreslo Scheel-utvalget å fjerne dokumentavgiften. Den borgerlige flertallsregjeringen består i dag av fire partier som flere ganger har gitt uttrykk for at de ønsker avskaffelse eller reduksjon av dokumentavgiften, uten at dette temaet ble viet plass i Granavolden-plattformen. Det avgjørende argumentet for å la dokumentavgiften være i fred må være at staten trenger inntekter, både godt funderte og helt meningsløse.
Det er etter BoligMentoren sitt syn mange gode grunner til å avvikle dokumentavgiften.

Misvisende navn

Dokumentavgift er et misvisende navn. Den som kjøper en selveiereiendom må betale 2,5 prosent av kjøpesummen til staten ved registrering av eierskiftet. Navnet på «avgiften» indikerer at det skal betales for papirarbeid. Dette er imidlertid ikke tilfelle, det foreligger ingen motytelse fra staten i tilknytning til dokumentavgiften. Ved kjøp av en selveiereiendom betaler vi allerede et eget gebyr for tjenester knyttet til registrering av eierskiftet i det offentlige eiendomsregisteret hos Kartverket. Dette gebyret er for tiden på kroner 525 per dokument og kalles tinglysningsgebyr. Dokumentavgiften står dermed igjen som en ren «flytteskatt».

«Flytteavgiften» rammer tilfeldig

Scheel-utvalget uttalte i 2014 at «En vesentlig svakhet ved dokumentavgiften, sammenlignet med andre skatter på fast eiendom, er at den kun utløses ved eiendomsoverdragelse, noe som i praksis vil si ved flytting. Det kan gi en innlåsingseffekt ved at flyttekostnaden blir så stor at man velger å ikke flytte til en mer velegnet bolig. Dette kan føre til at boligmassen ikke får en samfunnsøkonomisk optimal utnyttelse».

Videre rammer dokumentavgiften både tilfeldig og uavhengig av betalingsevne. Jo flere ganger du flytter, desto mer må du betale i dokumentavgift.

Eksempel

Vi kan se for oss en ung kvinne som ved å presse økonomien til det ytterste etter endt utdannelse får tilslaget på en liten leilighet i et byområde for kroner 2 150 000,-. Hun treffer så sin utkårede to år senere, og med hjertet i halsen legger de to inn et bud på kroner 3 450 000,- for en leilighet av akseptabel størrelse i rimelig nærhet til arbeidsplass. Tre år senere er parforholdet dessverre over, men ved nok en gang å bringe privatøkonomien ned på studentnivå, klarer kvinnen å skaffe seg en passende leilighet til kroner 2 500 000,-.

Dessverre bestemmer regjeringen seg allerede et år senere for å flytte arbeidsplassen til kvinnen til en annen by med høyere boligpriser, dette for å oppnå synergieffekter og et sterkere fagmiljø. Uten jobbalternativer må kvinnen nå flytte på nytt, og får tilslaget på en leilighet til kroner 3 400 000,-. En høy sum for henne etter urolige år, men hun kommer til at båten skal bære hvis hun setter nudler på menyen tre ganger i uken. Kvinnen har ikke vært heldig, hun har ikke vært noen boligspekulant, og hun har hele veien levd med en presset privatøkonomi. Likevel, på seks år har hun måttet tilføre staten 287 500 kroner i dokumentavgift, i tillegg til at hun hele tiden har vært i fast arbeid og betalt skatt etter evne.

Tilfeldigheter avgjør kostnaden

Dokumentavgiften har ikke noe tak, den beregnes ut fra hvor mye eiendommen er verdt og forholder seg således ikke til kjøperens økonomi for øvrig. Som eksempelet over viser, er det ofte rene tilfeldigheter som avgjør hvem som skal betale mye eller mindre i dokumentavgift til staten. Unge som i dag har en høy lånegrad rammes knallhardt av dokumentavgiften, særlig om de som kvinnen over må flytte flere ganger på kort tid, og da må skatte til staten som om de hadde en helt annen inntekt og økonomi enn det som er realiteten.

Bli medlem