Allemannsretten – Kan grunneier nekte deg å gå hvor du vil?

I disse spesielle tider blir naturen av mange brukt som et pusterom fra hverdagen. Økt friluftsliv innebærer at allemannsretten blir praktisert i større grad, noe som naturligvis medfører at grunneiere kan oppleve allemannsretten som mer belastende.

Tekst: Simon Skarstein Waaler – post@boligmentoren.no

Regjeringen ønsker å legge til rette for at flest mulig får et aktivt friluftsliv, og friluftsliv trekkes ofte frem som et viktig tema for folkehelsearbeid. Allemannsretten har alltid stått sterkt i Norge, men hvor går egentlig grensen for hva grunneier må tåle å akseptere?

Andre sin eiendom

Det er spennende å utforske nye steder. (Foto: Helene Aarnes).

Allemannsretten er retten enhver har til å benytte naturen på annen manns grunn, uavhengig av hvem som er grunneier. Hva som omfattes av allemannsretten avhenger oftest av hvorvidt man befinner seg i utmark eller innmark, og omfanget av retten er nærmere regulert i friluftsloven. Samtidig er det viktig å understreke at dersom noe kan betegnes som utmark, er det ikke gitt at det er allemannsretten som gjelder. Allemannsretten kan begrenses av annen lovgivning eller forskrift.

Utmark er kort fortalt det som ikke er innmark.  Innmark er områder hvor lovgiver har ansett at allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eiere og brukere, og er eksemplifisert som gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite. Med hustomt menes den private sonen rundt et bolighus.

Ferdselsretten medfører at enhver i utgangspunktet kan ferdes til fots i utmark hele året, så lenge dette skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. I en dom fra Hvaler vurderte Høyesterett hvorvidt en sti i strandsonen var på en hustomt eller i utmark. Avstanden fra stien til hytten var ca. 20 meter, mens avstanden til annekset var ca. 7.5 meter. Høyesterett fastslo at strandsonen er i en særstilling, og at grunneiere må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn ellers.

Vær hensynsfull og varsom

Hovedregelen for telting er at det ikke må settes opp telt så nær bebodde hus at det forstyrrer beboernes fred, og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. (Ill. foto: iStockphoto.com).

Selv om enhver kan ferdes til fots i utmark, har ikke allmennheten frie tøyler. Man må følge normal ferdselskultur, som går ut på at enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn skal opptre hensynsfullt og varsomt for å ikke volde skade eller ulempe for eier eller miljøet. Under ferdsel i utmark kan allmennheten også høste ville nøtter som skal spises på stedet, plukke og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Grunneier har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst, men kan ikke ta i bruk ethvert middel for å oppnå dette. I en dom fra Frostating lagmannsrett ble en mann dømt til 21 dagers fengsel for å ha skutt med jaktrifle for å skremme bort to jenter fra å ri på hans innmark. Til tross for at skuddet var kontrollert, ble en slik skremselsmetode ansett som ulovlig.

Kan grunneier stenge tilgang?

Grunneier har begrenset mulighet til å hindre fri ferdsel for allmennheten ved bruk av stengsler eller skilt. Ved Trolltunga har nå Odda kommune satt opp skilt som advarer mot ferdsel utenom sommersesongen, men ikke et forbudsskilt. Dyrehold er heller ingen unnskyldning for stengsel, og grunneier må sørge for at allmennheten har tilstrekkelig passasje. I Agder lagmannsrett ble en mann dømt til å måtte gjenopprette et område etter å ha sprengt vekk deler av en sti, og vanskeliggjort adkomsten for allmennheten.

Ferdselsretten betyr at alle i utgangspunktet kan vandre til fots i utmark hele året, så lenge dette skjer hensynsfullt og med varsomhet.

Oppholdsretten medfører at allmenheten kan raste og telte i utmark, så lenge det ikke er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. I Lofoten har det vært en stor økning i antallet besøkende, og avisen Nordlys har meldt om at turister i enkelte tilfeller slår opp telt på kirkegårder og vasker seg i springen på Statoil. Hovedregelen for telting er at det ikke må settes opp telt så nær bebodde hus at det forstyrrer beboernes fred, og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. Telting utover to døgn krever grunneiers samtykke. Uten grunneiers samtykke gjelder ikke oppholdsretten campingvogner og bobiler. Dette innebærer at grunneier kan nekte camping på privat vei eller eiendom.

Fritt til å bade i sjø og vassdrag

Allemannsretten medfører også at enhver har rett til å bade i sjøen eller i vassdrag, så lenge det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. I Yxney-dommen var spørsmålet om bading, fortøyning av båt og rasting ved noen holmer i Mefjorden, var lovlig etter allemannsretten, eller om det ville være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eierne av den historiske Yxney-villaen på andre side av sundet. Til tross for at bruken av de aktuelle holmene var innen synsvidden til eiendommen (ca. 35-40 meter), ble det også i denne dommen lagt stor vekt på at allemannsrettene står i en særstilling i strandsonen. Det skal det mye til for at utmarksområder, som fra naturens side fremstår som tilrettelagt for friluftsliv, skal ligge ubenyttet.

I enkelte områder vil mulighetene for bading og overnatting være begrenset på grunn særskilte omstendigheter. Drikkevann er noe som typisk vil medfører en begrensning i allemannsretten, og mange er uvitende om at både bading og telting ofte er forbudt i nærheten av drikkevann.

Avgift for adgang og opphold

Skog og fjell er felles ferdselsområdet som benyttes til overnatting. Langs veier kan grunneier regulere overnatting i bobil eller camping. (Ill. foto: iStockphoto.com).

Videre vil grunneiere i enkelte tilfeller ha mulighet til å kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde med tillatelse fra kommunen. Avgiften som kreves må imidlertid ikke stå i misforhold til de tiltak eier har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Dette innebærer at man ikke kan utføre alle slag tiltak på en eiendom, for så å kreve avgift for det. Det aktuelle tiltaket må være igangsatt til fordel for friluftsfolket, og avgiften må etter en forholdsmessighetsvurdering fremstå som rimelig.

Parkering er tiltak som kan betegnes som opparbeidet friluftsområde, mens fornøyelsesparker og opparbeidete turstier vil ikke oppfylle vilkårene, jf. forarbeidene. På Nordkapplatået har en fastsatt avgift for besøkende vært omdiskutert. Driftsselskapet Nordkapps Vel AS ble av Miljøverndepartementet bedt om å redusere avgiften ettersom den ble ansett til å være i misforhold til de tiltak som var til gunst for besøkende som kun ville benytte seg av utendørstilbudet.